Tett is og tidsnød

JCR267, som er toktets offisielle benevnelse, nærmer seg slutten. I går kveld seilte RRS «James Clark Ross» inn i et felt med pakkis som er både tykkere og mer sammenpresset enn det vi tidligere har opplevd på toktet. Solen, som ellers har kastet sine stråler over isødet, har blitt erstattet av grå skyer og en bitende vind. Vinden pakker isen ytterligere sammen, og vanskeliggjør seilasen vestover mot Grønland.

For dem som er interessert, går det en isbjørn tre streker om styrbord baug", kom det på høyttaleranlegget under lunch i dag. På mindre enn et minutt var spisesalen tømt, og baugen full av folk. Og ganske riktig - et stykke forut vandret en enslig isbjørn i det øde, kalde landskapet. Foto: Sindre Skrede
For dem som er interessert, går det en isbjørn tre streker om styrbord baug», kom det på høyttaleranlegget under lunch i dag. På mindre enn et minutt var spisesalen tømt, og baugen full av folk. Og ganske riktig – et stykke forut vandret en enslig isbjørn i det øde, kalde landskapet. Foto: Sindre Skrede

Vi befinner oss nå på 77,5 grader nord, for å foreta oseanografiske målinger der få har gjort det før. Grunnen til at området er lite besøkt henger nøye sammen med forholdene vi opplever: is, tåke og kraftig vind. Det må spesielle skip til for å takle disse forholdene – og menneskene som opererer dem må ha erfaring og kunnskaper man ikke nødvendigvis finner overalt. Seilasen går i siksak mellom de åpne råkene som finnes i isen, men noen ganger må det rå kraft til for å bryte seg vei vestover.

 

Nestkommanderende Robert Paterson har mer enn 20 års erfaring med is og isbryting. — Men jeg er neppe utlært. Live and learn, sier han. Foto: Sindre Skrede
Nestkommanderende Robert Paterson har mer enn 20 års erfaring med is og isbryting. — Men jeg er neppe utlært. Live and learn, sier han. Foto: Sindre Skrede

På broen går de fire navigatørene skift på seks og seks timer. Å navigere i is er både interessant og tungt, skal vi tro 2. styrmann Piers Munoz Alvarez.

— Det er faktisk gøy å finne en rute gjennom isen, og prøve å lese isforholdene og finne ut hvor du kan seile og ikke seile. Og, du vet … dronningen betaler for all dieselen, som bare gjør det enda bedre, sier han.

British Antarctic Survey, som eier skipet, er en statlig institusjon, som blant annet står for britisk tilstedeværelse i Antarktis.

Nå som vinden har tatt seg opp, pakker isen seg fort sammen, og blir vanskelig å bryte seg gjennom. Flere ganger det siste døgnet har baugen hjelpeløst stanget mot isen, og skipet sklidd sidelengs langs isbarrieren. 7500 tonn med to knops fart kan ikke knuse alt – og faren er at isen knuser skipet, og ikke omvendt.

Hit, men ikke lenger. Det vesle hakket i iskanten er alt 7500 tonn ved to knops fart klarte å sette av merker i dette isflaket. Foto: Sindre Skrede
Hit, men ikke lenger. Det vesle hakket i iskanten er alt 7500 tonn ved to knops fart klarte å sette av merker i dette isflaket. Foto: Sindre Skrede

— Vi tar det pent og rolig, og bruker kraften vi har med vett, sier nestkommanderende Robert Paterson.

— Akkurat nå dytter jeg på isen med 3000 kilowatt, sier Paterson, og peker.
— Du ser at den ikke gir etter. Da prøver vi taktikk først, fremfor rå kraft, sier han, og legger roret hardt over.

 Utsikt fra broen. Merk instrumentene som viser henholdsvis propellens omdreininger per minutt, samt "shaft power", som viser hvor mange kilowatt som brukes for å dytte propellen rundt. Foto: Sindre Skrede
Utsikt fra broen. Merk instrumentene som viser henholdsvis propellens omdreininger per minutt, samt «shaft power», som viser hvor mange kilowatt som brukes for å dytte propellen rundt. Foto: Sindre Skrede

Navigatørene har imponerende 8 megawatt (rundt 10 000 hestekrefter) til rådighet, men å slippe løs alle disse kreftene er ikke alltid det lureste. Noen ganger er det bedre å svinge skipet fra side til side, for å angripe isen fra forskjellige vinkler. Andre ganger er det bedre å bakke litt, bygge opp fart, og forsøke å bryte isen på den måten.

— Vi skal dessuten alltid ha marginene på vår side. Om 4000 kilowatt har fått oss inn i problemer, kan vi bruke 8000 til å komme oss ut igjen, sier kaptein Graham Chapman.

Ekspedisjonen fortsetter videre vestover, mot kysten av Grønland. På grunn av isen er det usikkert hvor langt vi kan komme, og hvor mange CTD-stasjoner det er tid til, før skipet må snu og seile mot Longyearbyen.

Isknusing

Ekspedisjonen befinner seg for tiden i et isfelt som strekker seg langt ut fra kysten av Grønland. Dette fører til forsinkelser, men muligheten til å operere i isen er en stor fordel for forskerne. Foto: Sindre Skrede
Ekspedisjonen befinner seg for tiden i et isfelt som strekker seg langt ut fra kysten av Grønland. Dette fører til forsinkelser, men muligheten til å operere i isen er en stor fordel for forskerne. Foto: Sindre Skrede

— Hun er et isforsterket skip, og ikke en isbryter, sier kaptein Graham Chapman.

— Vi kan knuse små isflak og dytte unna de litt større, men å brøyte oss vei gjennom tykk is er ikke noe hun er bygget for, sier han.

Sammen med tre andre navigatører sørger han for trygg seilas gjennom feltet av is ekspedisjonen for tiden befinner seg i. Hastigheten er redusert betraktelig. Er det sjanse for å treffe is går ikke RRS «James Clark Ross» fortere enn 1-2 knop.

 Selv om han har 20 års erfaring på sjøen, er is noe nytt for 2. styrmann Piers Munoz Alvarez. —Det krever trening å vite hvilke isflak vi kan trenge gjennom, og hvilke vi må svinge utenom - men det er gruelig moro å finne en rute gjennom dette landskapet, sier han. Foto: Sindre Skrede
Selv om han har 20 års erfaring på sjøen, er is noe nytt for 2. styrmann Piers Munoz Alvarez. —Det krever trening å vite hvilke isflak vi kan trenge gjennom, og hvilke vi må svinge utenom – men det er gruelig moro å finne en rute gjennom dette landskapet, sier han. Foto: Sindre Skrede

Det har gått bra så langt. CTD-snittet forskerne ønsket å gjennomføre ble ferdigstilt i ettermiddag, og selv om neste snitt ikke er så langt unna, vil det ta lang tid å finne veien ut av isen igjen.

Ekspedisjonen får iskart fra Norsk Meteorologisk Institutt og diverse andre kilder: dette er informasjon som blir studert nøye. Ill: Met.no
Ekspedisjonen får iskart fra Norsk Meteorologisk Institutt og diverse andre kilder: dette er informasjon som blir studert nøye. Ill: Met.no

Imens har forskere og mannskap kunnet glede seg over en solrik dag med utsikt både mot kysten av Grønland, hvilende sel på isflakene rundt oss – og til og med to isbjørner.

 I morges ble det observert isbjørn fra broen, og dekket var snart fullt av skuelystne. Like før middag ble denne isbjørnen observert et stykke bak skipet. Foto: Sindre Skrede
I morges ble det observert isbjørn fra broen, og dekket var snart fullt av skuelystne. Like før middag ble denne isbjørnen observert et stykke bak skipet. Foto: Sindre Skrede

— Isen forsinker oss kraftig, siden vi må gå sakte; på den annen side har vi, siden vi er ombord på dette skipet, muligheten til å seile inn hit. Det er det ikke mange andre ekspedisjoner som har gjort, så det finnes få målinger fra i dette området, sier ekspedisjonens leder Robert Pickart.

CTD-målinger foretatt i isen er ekstra kompliserte, siden et eneste isflak kan kutte wiren som forbinder instrumentpakken med skipet. Siden isfeltet er i stadig bevegelse, må skipets navigasjonsoffiserer passe på å la skipet gå med samme hastighet som isen. I noen tilfeller har skipet måtte gå med tre knops hastighet for å unngå problemer. Foto: Sindre Skrede
CTD-målinger foretatt i isen er ekstra kompliserte, siden et eneste isflak kan kutte wiren som forbinder instrumentpakken med skipet. Siden isfeltet er i stadig bevegelse, må skipets navigasjonsoffiserer passe på å la skipet gå med samme hastighet som isen. I noen tilfeller har skipet måtte gå med tre knops hastighet for å unngå problemer. Foto: Sindre Skrede

— I tillegg foretar vi målinger med høy oppløsning – altså med kort avstand mellom hver CTD-stasjon, sier han.

Høy oppløsning er viktig for å få med detaljene i hva som foregår i havet. Så langt har forskerne funnet at Østgrønlandstrømmen, som er strømmen ekspedisjonen nå fokuserer på, er uryddig;

— Det er ingen «pen» havstrøm: vi måler mange vivler, sidestrømmer og avstikkere, sier Pickart.

En nøyere analyse vil naturligvis være en del av det enorme etterarbeidet etter at ekspedisjonen har kommet vel i havn. Det arbeidet kan ta flere måneder – og data fra ekspedisjonen kommer sannsynligvis til å bli studert og brukt i analyser i flere år.

Selv om skipets navigasjonsoffiserer prøver å unngå det, må de noen ganger brøyte seg gjennom isflak, fremfor rundt. Ideen bak baugens design er at isflakene skal knuses i mindre biter, og drive ned langs siden av skroget. Foto: Sindre Skrede
Selv om skipets navigasjonsoffiserer prøver å unngå det, må de noen ganger brøyte seg gjennom isflak, fremfor rundt. Ideen bak baugens design er at isflakene skal knuses i mindre biter, og drive ned langs siden av skroget. Foto: Sindre Skrede

Foreløpig, dog, holder RRS «James Clark Ross» en høyst ustø kurs i omtrentlig retning vestover. Siden navigatørene må unngå de største isflakene, blir det mye siksak for å komme dit vi skal. Det rister godt i skipet når vi først treffer et isflak, og det går et drønn gjennom skroget når de største isklumpene knuses under baugen.

Målet nå er å komme ut av isfeltet, og gå nordover til neste CTD-snitt, som vil bringe ekspedisjonen inn igjen i isen.

 Is er ikke bare is. Det er forskjell på sjøis, ferskvannsis, flerårig is og is fra i år. I tillegg kommer tykkelse og grad av perforering og et vell av andre egenskaper. Alt dette må navigatørene vurdere før de enten seiler rundt eller forsøker å bryte gjennom et isflak. Foto: Sindre Skrede
Is er ikke bare is. Det er forskjell på sjøis, ferskvannsis, flerårig is og is fra i år. I tillegg kommer tykkelse og grad av perforering og et vell av andre egenskaper. Alt dette må navigatørene vurdere før de enten seiler rundt eller forsøker å bryte gjennom et isflak. Foto: Sindre Skrede
 Isen varierer fra uskyldige isklumper mindre enn en kvadratmeter til store isflak med grunnflate som et hus, lik det i forgrunnen. I bakgrunnen sees kysten av Grønland - skjønt opp-ned, som en luftspeiling. Foto: Sindre Skrede
Isen varierer fra uskyldige isklumper mindre enn en kvadratmeter til store isflak med grunnflate som et hus, lik det i forgrunnen. I bakgrunnen sees kysten av Grønland – skjønt opp-ned, som en luftspeiling. Foto: Sindre Skrede

Jan Mayen – porten mellom øst og vest

500 kilometer fra Grønland, 600 fra Island og 1000 fra Norge og Svalbard ligger Jan Mayen. En 377 kvadratkilometer stor øy med en lang og variert historie.

 Etter å ha seilt i tåke siden Grønland, dukket Beerenberg, verdens nordligste, aktive vulkan, opp av tåkehavet i ellevetiden lokal tid, onsdag 15. august. Like etter var hele øyen synlig. Foto: Sindre Skrede
Etter å ha seilt i tåke siden Grønland, dukket Beerenberg, verdens nordligste, aktive vulkan, opp av tåkehavet i ellevetiden lokal tid, onsdag 15. august. Like etter var hele øyen synlig. Foto: Sindre Skrede

RRS «James Clark Ross» seilte i går langs nordvestsiden av Jan Mayen, på vei mot et CTD-snitt like nord for øyen.

Åpen port
Jan Mayen ligger på den midtatlantiske ryggen, akkurat som Island. Det som bringer denne ekspedisjonen til øyen er noe som foregår dypt nede i havet, i det som kalles Jan Mayen-kanalen.

Den undersjøiske fjellkjeden danner ellers en barriere mellom det varme, atlantiske vannet i Norskehavet, og det kalde vannet i havområdene nord for Island. Like nord for Jan Mayen er det en dyp renne – eller en åpning, om man vil – i den midtatlantiske ryggen.

Her renner for tiden en havstrøm fra Norskehavet og inn i Grønlandshavet. For vel tredve år siden rant den motsatt vei.

Målinger fra 60- og 70-tallet viser at det foregikk dyp konveksjon i Grønlandshavet.

— Normalt ser vi en stratifisert vannsøyle, hvor vann med forskjellig temperatur og saltinnhold er adskilt, og kun det øverste laget er i kontakt med atmosfæren. Dyp konveksjon vil si at store deler av vannsøylen har uniforme egenskaper, og deltar i en omveltningsprosess. I praksis er denne delen av vannsøylen i direkte kontakt med og avgir varme til atmosfæren, sier Kjetil Våge, UiB.

I Grønlandshavet fikk det nedkjølte vannet høyere massetetthet. Deler av dette vannet strømmet så fra Grønlandshavet og inn i Norskehavet gjennom kanalen ekspedisjonen nå undersøker. I dag ser det ut til at strømmen har snudd.

Målinger fra 80-tallet og fremover viser nemlig at den dype konveksjonen i Grønlandshavet så å si har opphørt. Vannet på bunnen av Grønlandshavet og Norskehavet har blitt varmere. Vannet i dypet av Norskehavet har fått høyere massetetthet enn det i Grønlandshavet, og forskjeller i massetetthet er en av faktorene som driver havstrømmer. Nyere målinger antyder at strømmen gjennom denne porten i Mohns Rygg er reversert – altså at vann strømmer fra Norskehavet og inn i Grønlandshavet gjennom Jan Mayen-kanalen.

De bakenforliggende årsakene til hvorfor dette systemet har reversert, kan ikke forskerne svare på. En mulighet er at dette er et system som reverseres over lange tidsperioder – rett og slett en lang syklus, som igjen kan henge sammen med sykliske endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen. Målingene av systemet har derimot ikke foregått lenge nok til at noen kan si dette med sikkerhet.

Jan Mayen er av vulkansk opprinnelse, noe landskapet bærer tydelig preg av. Foto: Sindre Skrede
Jan Mayen er av vulkansk opprinnelse, noe landskapet bærer tydelig preg av. Foto: Sindre Skrede

Bare litt til
Det er nå mindre enn halvannen uke igjen til skipet skal være i Longyearbyen.

— Hver eneste gang jeg er på et forskningstokt, og kommer til land igjen, tenker jeg «søren, jeg skulle hatt bare to dager til, bare to!», sier Robert Pickart, som leder ekspedisjonen.

Siden ekspedisjonens mål er å få et så komplett bilde som mulig av havsirkulasjone i området, har forskerne derfor tatt avstikkeren østover til Jan Mayen. Så snart dette CTD-snittet er ferdig, skal vi seile 19 timer nordvestover til neste CTD-snitt.

 

Jan Mayen, sett fra øst. I 2010 ble hele øyen, unntatt områdene hvor det er bebyggelse, fredet som landskapsvernområde. Foto: Sindre Skrede
Jan Mayen, sett fra øst. I 2010 ble hele øyen, unntatt områdene hvor det er bebyggelse, fredet som landskapsvernområde. Foto: Sindre Skrede

Mange navn
Jan Mayen var sannsynligvis kjent allerede i vikingtiden, men den første moderne beskrivelsen av den er fra 1607, da Henry Hudson oppdaget øyen. Den fikk da navnet Hudson’s Tutches. Opp gjennom årene har Jan Mayen hatt flere navn – så som Trinity Island og Île de Richelieu – men sitt nåværende fikk den i 1614, da Joris Carlolus kalte øyen opp etter en nederlandsk kaptein ved navn Jan Jacobs May von Schellinkhout.

Nederlandske hvalfangere brukte denne utposten som hvalkokeri i sommermånedene fra tidlig på 1600-tallet opp til rundt 1650. Fortsatt finnes rester etter denne virksomheten, hvor så mange som 1000 mann skal ha vært i arbeid på øyen i de mest hektiske periodene.

Det var "alle mann på dekk" da ekspedisjonen passerte Jan Mayen. Foto: Sindre Skrede
Det var «alle mann på dekk» da ekspedisjonen passerte Jan Mayen. Foto: Sindre Skrede

De neste 250 årene var øyen lite besøkt, frem til en vitenskapelig ekspedisjon fra Østerrike besøkte øyen i 1882-83, for å kartlegge øyen.

Tidlig på 1900-tallet drev flere norske fangstmenn jakt på rev, og da især blårev, som var ekstra attraktiv. I dag er revene utryddet på øyen. Flere av fangsthyttene fra denne perioden står fremdeles, og er i bruk av personellet på øyen som turmål.

To av hyttene på øyen, like innenfor Revodden. Dette er henholdsvis Gamle-Vera (til venstre) og Nye-Vera. Førstnevnte er en restaurert, original fangshytte - sistnevnte ble bygget i 2004. Foto: Sindre Skrede
To av hyttene på øyen, like innenfor Revodden. Dette er henholdsvis Gamle-Vera (til venstre) og Nye-Vera. Førstnevnte er en restaurert, original fangshytte – sistnevnte ble bygget i 2004. Foto: Sindre Skrede

Den første meteorologiske stasjonen ble opprettet i 1921, og øyen ble formelt en del av kongeriket Norge i 1928. Jan Mayen utvider den norske økonomiske sonen betraktelig. Sonen er i sør og vest begrenset mot Island og Grønland av midtlinjeprinsippet.

Under krigen var øyen ubebodd vinteren 1940-41, men resten av krigen var det stasjonert soldater, både norske og amerikanske, på Jan Mayen. I 1960 ble Jan Mayensfield åpnet. Dette er en flyplass med 1585 meter rullebane, som i all hovedsak benyttes av forsvarets Hercules-fly som bringer forsyninger til øyen.

Besøk
Om sommeren har øyen normalt besøk av et kystvaktskip eller annet forsyningsskip som bringer drivstoff til øyens generatorer og ellers annet utstyr og forsyninger som trengs. Dette besøket kom i år den 14. august ved KV «Harstad». Samme dag som RRS «James Clark Ross» seilte langs vestsiden av øyen, var det norske forskningsskipet «G. O. Sars» innom vestsiden for å plukke opp personell som ikke kom seg videre med fly på grunn av tåke. Vi her ombord så nok ingen av delene – annet enn tåken som omkranset øyen.

 Beerenberg er 2277 meter høy, og hadde sitt siste utbrudd i 1985. Foto: Sindre Skrede
Beerenberg er 2277 meter høy, og hadde sitt siste utbrudd i 1985. Foto: Sindre Skrede

I dag er virksomheten på Jan Mayen knyttet til drift av diverse radiosystemer og meteorologiske observasjoner. Loran C, et radionavigasjonssystem, var lenge den viktigste delen av forsvarets virksomhet på øyen, men øyen har siden også blitt tatt i bruk som referansestasjon for European Geostationary Navigation Overlay Service (EGNOS), og vil også bli brukt som referansestasjon for det europeiske satelittnavigasjonssystemet Galileo.

Loran C brukes i dag som korreksjonssystem for GPS, og gir differensierte signaler til skip med mottagere for det. Dette gir større nøyaktighet, og spesielt for skip og fartøyer som opererer langt mot nord.

Se også personellet på Jan Mayens egne hjemmesider http://www.jan-mayen.no

«James Clark Ross» ligger for tiden på vestsiden av Jan Mayen og gjør ferdig et CTD-snitt. Foto: Sindre Skrede
«James Clark Ross» ligger for tiden på vestsiden av Jan Mayen og gjør ferdig et CTD-snitt. Foto: Sindre Skrede
Jan Mayen sett fra sørøst. Til venstre sees Beerenberg - med hatt. Foto: Sindre Skrede
Jan Mayen sett fra sørøst. Til venstre sees Beerenberg – med hatt. Foto: Sindre Skrede

Pause i Scorsebysundet

Ekspedisjonen er over halvveis, og etter flere uker med tett tåke, tok forskere og mannskap en liten pause da solen for en gangs skyld tittet frem. Her ligger RRS «James Clark Ross» utenfor Kapp Tattershall, mandag 13. august. Foto: Sindre Skrede
Ekspedisjonen er over halvveis, og etter flere uker med tett tåke, tok forskere og mannskap en liten pause da solen for en gangs skyld tittet frem. Her ligger RRS «James Clark Ross» utenfor Kapp Tattershall, mandag 13. august. Foto: Sindre Skrede

Ekspedisjonen er over halvveis, og etter flere uker med tett tåke, tok forskere og mannskap en liten pause da solen for en gangs skyld tittet frem. Her ligger RRS «James Clark Ross» utenfor Kapp Tattershall, mandag 13. august. Foto: Sindre Skrede

Søndag 12. august, rundt 190 år etter at den britiske hvalfangeren og oppdageren William Scoresby kartla området, seilte RRS «James Clark Ross» inn i Scoresbysundet, øst på Grønland. Med sine 1450 dybdemeter og med fjordarmer så dypt inne i landet som 350 kilometer, er dette det største fjordsystemet i verden.

 Scoresbysund, eller Ittoqqortoormiit, er en liten landsby ytterst i Scoresbysundet. Den er blant de mest isolerte bosetningene på hele Grønland. Foto: Sindre Skrede
Scoresbysund, eller Ittoqqortoormiit, er en liten landsby ytterst i Scoresbysundet. Den er blant de mest isolerte bosetningene på hele Grønland. Foto: Sindre Skrede
 Ittoqqortoormiit. Til venstre: «Irene Arctica». Foto: Sindre Skrede
Ittoqqortoormiit. Til venstre: «Irene Arctica». Foto: Sindre Skrede

Scoresbysundet er islagt store deler av året, og er kun tilgjengelig med båt noen få uker om sommeren. Hvert år har byene i området besøk av transportskip som bringer forsyninger de ukene det er mulig, og drivstoff til byens kraftverk. Mens RRS «James Clark Ross» sakte ség inn mot byen, la «Irena Arctica» fra Royal Arctic Line (RAL) ut fra byen. RAL er et grønlandsk selskap med monopol på all sjøtransport til og fra Grønland, og driver også transport av varer til og fra de mange bosetningene og byene på øyen.

«James Clark Ross» på vei mot Hurry Inlet. Foto: Sindre Skrede
«James Clark Ross» på vei mot Hurry Inlet. Foto: Sindre Skrede

Bosetningene i området er ikke like majestetiske som omgivelsene. Tre små landsbyer og en flyplass er alt som finnes, og de er i tillegg blant de mest isolerte på hele Grønland. Den største byen, Ittoqqortoormiit (Scoresbysund) har 469 innbyggere.

Byen ble grunnlagt i 1925 av en Ejnar Mikkelsen, og var del av dansk territorialpolitikk den tid Norge og Danmark kranglet om retten til Grønlands østkyst. Størsteparten av undersøkelsene og utforskningen av områdene ble foretatt nettopp i mellomkrigstiden.

Innbyggerne i byen lever i dag av fiske, fangst og turisme. Området er rikt på fisk og reker, selv om isen vanskeliggjør fiske. På land lever både moskus, isbjørn, polarrev og en mengde fugler. Selv om byen er forholdsvis ung, har området vært befolket av inuitter i lang tid før det ble noen permanent bosetning på i området.

Den vesle bosetningen Itterajivit har i dag kun 9 innbyggere, og ligger et stykke vest for Ittoqqortoormiit. Foto: Sindre Skrede
Den vesle bosetningen Itterajivit har i dag kun 9 innbyggere, og ligger et stykke vest for Ittoqqortoormiit. Foto: Sindre Skrede

«James Clark Ross» kom inn mot Scoresbysundet like før middagstid. Etter å ha tatt en sving inn mot selve Ittoqqortoormiit, seilte ekspedisjonen videre mot Hurry Inlet. Glemt var de siste ukenes mange CTD-stasjoner, glemt var de lange arbeidsdagene og glemt var de lange, monotone dagene med endeløs tåke og begrenset sikt.

Et par kilometer sør for Ittoqqortoormiit ligger Uunarteq, hvor det tidligere var en telegrafstasjon. I dag er byen nærmest fraflyttet, og husene benyttes som sommerhus av innbyggerne i Ittoqqortoormiit.
Et par kilometer sør for Ittoqqortoormiit ligger Uunarteq, hvor det tidligere var en telegrafstasjon. I dag er byen nærmest fraflyttet, og husene benyttes som sommerhus av innbyggerne i Ittoqqortoormiit. Foto: Sindre Skrede

Et par kilometer sør for Ittoqqortoormiit ligger Uunarteq, hvor det tidligere var en telegrafstasjon. I dag er byen nærmest fraflyttet, og husene benyttes som sommerhus av innbyggerne i Ittoqqortoormiit.

— Vi kan ikke jobbe hele tiden, selv om vi bare har skipet i 30 dager. Både skipets mannskap og forskerne trenger en pause innimellom, sier Robert Pickart.

—På den ene side kan du si at jeg «taper» 24 timer som kunne blitt brukt til forskning, men spørsmålet er om vi hadde fått den samme effektiviteten de neste ukene om vi ikke hadde unnet oss denne pausen, sier han.

Forbi oss passerer tre isfjell, hvert av dem tjue meter høye, og badet i et gyllent lys fra solen som holder på å gå ned.

 På vei inn Hurry Inlet. Foto: Sindre Skrede
På vei inn Hurry Inlet. Foto: Sindre Skrede

Innerst i Hurry Inlet ligger Nerlerit Inaat lufthavn. Den ble opprinnelig bygget i forbindelse med oljeleting i området. Oljeletingen ble oppgitt, men fly og helikopter herfra er i dag eneste transportmiddel innbyggerne i området har når fjorden er islagt om vinteren.

Etter å ha sett solen gå ned over Hurry Inlet, la «James Clark Ross» i vei ut av fjorden igjen, og gikk nordover langs Liverpoollandet mot Kapp Tattershall, hvor ekspedisjonen ankom mandag morgen. 300 meter utenfor stranden, innenfor tre enorme isfjell, la skipet seg til rette. Med skyfri himmel, ingen vind og speilblank sjø lå alt til rette for noen sjeldne timer i solen på 71 grader nord.

Livet som forsker kan være hardt, men akkurat på mandag var det ganske greit. Laura de Steur fra det nederlandske havforskningsinstituttet slapper av på dekk. Foto: Sindre Skrede
Livet som forsker kan være hardt, men akkurat på mandag var det ganske greit. Laura de Steur fra det nederlandske havforskningsinstituttet slapper av på dekk. Foto: Sindre Skrede

Det fine været ble også utnyttet til litt fotografering, og lettbåten ble satt på sjøen. Et stykke fra skipet ble det klart at «James Clark Ross» lå i en litt ugunstig vinkel. Om det var mulig å snu skipet litt?

— 45 grader mot babord? Selvsagt. Vi gjør bare som vi får beskjed om, kom det høflig fra kaptein Graham Chapman på broen.

RRS «James Clark Ross» utenfor Kapp Tattershall. Foto: Sindre Skrede
RRS «James Clark Ross» utenfor Kapp Tattershall. Foto: Sindre Skrede

Skipet ble snudd, og bildet ble tatt. Med tanke på at siste oppmåling av bunnforholdene i området ble foretatt i 1927, er Chapmans 20 års erfaring med både skipet og navigering i dårlig kartlagte farvann svært verdifull.

Etter noen timers pause i solen, ble kursen satt mot første stopp på et CTD-snitt som skal ta oss langs 71 breddegrad østover mot Jan Mayen.

Panoramabilde av store deler av Grønlands østkyst, tatt ved Kapp Tattershall. Foto: Sindre Skrede
Panoramabilde av store deler av Grønlands østkyst, tatt ved Kapp Tattershall. Foto: Sindre Skrede
— Dager som dette er verdt alle dagene med tåke, regn, dårlig vær og alle månedene hjemmefra, sier 2. styrmann Piers Munoz Alvarez. Ekspedisjonen har ladet batteriene, og er på vei østover langs 71. breddegrad. Foto: Sindre Skrede --
— Dager som dette er verdt alle dagene med tåke, regn, dårlig vær og alle månedene hjemmefra, sier 2. styrmann Piers Munoz Alvarez. Ekspedisjonen har ladet batteriene, og er på vei østover langs 71. breddegrad. Foto: Sindre Skrede

 

Ferskvann og kalde vintre

Vi nærmer oss halvveis i toktet. Data fra måleinstrumentene prosesseres underveis, og ruten videre baseres i stor grad på det forskerne finner ut etter hvert. Allerede nå ser forskerne store forskjeller fra tidligere målinger.

— Sammenligner vi med målinger fra toktet i fjor, ser vi en mye større utbredelse av ferskvann, forteller Kjetil Våge, forsker ved Universitetet i Bergen.

 Kjetil Våge (UiB) under arbeid på dekket av RV «Knorr» i fjor. Arkivfoto: Sindre Skrede
Kjetil Våge (UiB) under arbeid på dekket av RV «Knorr» i fjor. Arkivfoto: Sindre Skrede

— Vi kan ikke si at dette er en «ny» tilstand for området, det er mer sannsynlig at det er en variasjon fra normalen. Problemet er at vi ikke helt vet hva «normalen» er, sier Våge.

Det finnes en begrenset mengde målinger av havet i området fra så langt tilbake som tidlig på 1900-tallet. For å gå inn i området, dog, må man ha et skip som tåler is, og det har ikke alltid vært tilfelle opp gjennom årene. Det er derfor først i de senere årene at man har kunnet foreta målinger langs kysten av Grønland. Faktisk er dette den første ekspedisjonen som skal foreta målinger av noe omfang nordover langs denne kysten.

Østgrønlandsstrømmen, som normalt renner sørover langs den øverste delen av den grønlandske kontinentalsokkelen, består av relativt ferskt, kaldt vann. Det forskerne nå ser er en større utbredelse av dette ferske vannet: i stedet for at det holder seg med strømmen, relativt nært kysten, viser målingene at et stort «lokk» av ferskt vann som strekker seg langt østover og sørover mot Island. Dette kan føre til kaldere vintre i området.

 Dette er to CTD-snitt, tatt på samme sted, men med ett års mellomrom. Fargene viser temperatur, og kurvene viser vannets tetthet. De lilla vannmassene øverst er relativt ferskt vann med lav temperatur. Forskjellen mellom fjorårets utbredelse av ferskvann (øverst) og årets (nederst) er store. Disse bildene gir bare deler av sannheten, dog: hastighetsdata for årets målinger er enda ikke prosessert
Dette er to CTD-snitt, tatt på samme sted, men med ett års mellomrom. Fargene viser temperatur, og kurvene viser vannets tetthet. De lilla vannmassene øverst er relativt ferskt vann med lav temperatur. Forskjellen mellom fjorårets utbredelse av ferskvann (øverst) og årets (nederst) er store. Disse bildene gir bare deler av sannheten, dog: hastighetsdata for årets målinger er enda ikke prosessert

— Et slikt lag av ferskvann nær overflaten vil kunne forhindre konveksjon. Om overflatevannet er ferskt nok, vil det kunne fryse når vinteren setter inn, sier Våge.

Vann med høyere saltinnhold vil ikke fryse, kun bli kaldere og synke mot havbunnen. For at ferskvannet forskerne nå måler skulle kunne bli et problem, må vannmassene nå de indre delene av Grønlands- og Islandsbassengene. Det er hovedsaklig her at varmevekslingen mellom hav og atmosfære finner sted. Om ferskvannet frøs til is, ville det ha hindret denne konveksjonen.

— Dette skjedde et par vintre på 60-tallet: isen lå da langt øst- og sørover, helt ned mot kysten av Island. Dette førte til et par svært kalde vintre på Island, sier Våge.

Om det er noe lignende som skjer nå, er derimot vanskelig å si – det kommer an på utbredelsen og varigheten av ferskvannslokket. Forskerne har dog ikke nok målinger til å kunne si noe om noen av delene.

Mens Robert Pickart, leder for ekspedisjonen, i fjor fortalte at målingene som ble foretatt langt på vei stemte med hypotesene de hadde hatt før toktet, kan det se ut til at bildet er enda mer komplekst. Siden forskerne ikke vet hva som kan kalles normalt og stabilt i området, er det vanskelig å si noe om disse forholdene har noen konsekvenser av betydning for havsirkulasjonen i området.

CTD-rosetten er nå det viktigste om bord. Ved hjelp av forskjellige instrumenter som måler saltinnhold, temperatur, trykk, oksygeninnhold og vannets hastighet kan forskerne ta "profiler" gjennom vannsøylen, som gir et godt bilde av vannets beskaffenhet. Foto: Sindre Skrede
CTD-rosetten er nå det viktigste om bord. Ved hjelp av forskjellige instrumenter som måler saltinnhold, temperatur, trykk, oksygeninnhold og vannets hastighet kan forskerne ta «profiler» gjennom vannsøylen, som gir et godt bilde av vannets beskaffenhet. Foto: Sindre Skrede

Kartet nedenfor viser hvilke CTD-stasjoner som har blitt gjennomført foreløpig. Hver prikk representerer en «stasjon», hvor CTD-rosetten, med mange ulike instrumenter ombord, har blitt låret over siden av skipet og helt ned til bunnen. Målet er å gjennomføre så mange slike målinger som mulig, nordover langs kysten av Grønland.

 Kartet viser hvilke CTD-stasjoner som er gjennomført foreløpig. Øverst til høyre sees Jan Mayen. Kystlinjen til venstre er Grønland - fjordarmen er Scoresbysundet. Det er sørøstover fra Scoresbysundet forskerne nå ser større utbredelse av ferskvann enn tidligere.
Kartet viser hvilke CTD-stasjoner som er gjennomført foreløpig. Øverst til høyre sees Jan Mayen. Kystlinjen til venstre er Grønland – fjordarmen er Scoresbysundet. Det er sørøstover fra Scoresbysundet forskerne nå ser større utbredelse av ferskvann enn tidligere.

— Jeg kjenner ikke til at noen har gjennomført så omfattende målinger over så kort tid i dette området, sier Pickart.

— Vår forståelse av sirkulasjonen i området er definitivt ikke god nok, og for å forstå den bedre er nøyaktige målinger over lang tid helt essensielt, sier han.

Fremdrift for enhver pris?

RRS «James Clark Ross» er ikke som andre skip. Siden hun er både isbryter og forskningsfartøy, har hun et vell av teknisk utrustning man ikke finner på andre fartøyer. Utrustningen har dog sin pris, både i form av mannskapsmengde og drivstofforbruk.

— Et handelsfartøy av samme størrelse hadde hatt et mannskap på 6-7 personer – mens vi for tiden har et mannskap på 28 ombord, sier 2. styrmann Piers Munoz Alvarez.

«James Clark Ross» til kai i Siglufjörður. Med sine store generatorer kunne hun faktisk forsynt store deler av denne islandske byen med strøm. Foto: Sindre Skrede
«James Clark Ross» til kai i Siglufjörður. Med sine store generatorer kunne hun faktisk forsynt store deler av denne islandske byen med strøm. Foto: Sindre Skrede

— Men vi har mye utstyr som skal opereres, og svært mange forskjellige oppgaver som skal løses, og trenger derfor et stort mannskap, sier han.

Mens forskere og «besøkende» ombord på skipet stort sett holder seg til de øvre dekk, er skipets nedre dekk fullt av maskineri, utstyr og spesielle rom som gjør det mulig for «James Clark Ross» å være til sjøs 57 døgn i strekk.

— Maskinrommene og utstyret i dem er i stor grad automatisert. Etter klokken fem om ettermiddagen er ikke maskinrommet – eller kontrollrommet – bemannet før etter frokost neste morgen, forteller 3. maskinist James Ditchfield.

Maskinist James Ditchfield i arbeid i skipets maskinkontrollrom. Herfra overvåkes og styres alle vitale systemer om bord. Foto: Sindre Skrede
Maskinist James Ditchfield i arbeid i skipets maskinkontrollrom. Herfra overvåkes og styres alle vitale systemer om bord. Foto: Sindre Skrede

— Men alle vi maskinistene har alarmer og informasjonspalener i lugarene våre, så vi får vite det dersom noe krever vår oppmerksomhet. I tillegg går vi en runde gjennom maskinrommene mellom klokken ti og elleve på kvelden, forteller han.

«James Clark Ross» har et diesel-elektrisk fremdriftssystem. Det vil si at store generatorer produserer strøm, som igjen driver en enorm elektromotor som driver selve propellen.

En av de to store, åttesylindrede dieselmotorene ombord. Det store, runde luftinntaket nede til venstre hører til turbokompressoren. De grå lokkene innover i bildet ligger over motorens åtte dieselpumper og drivstoffsinjektorer - en av hver for hver sylinder. Foto: Sindre Skrede
En av de to store, åttesylindrede dieselmotorene ombord. Det store, runde luftinntaket nede til venstre hører til turbokompressoren. De grå lokkene innover i bildet ligger over motorens åtte dieselpumper og drivstoffsinjektorer – en av hver for hver sylinder. Foto: Sindre Skrede

— Generatorene kan produsere opp til 8,2 megawatt. Det er nok til en ganske stor landsby – og det er jo i grunnen det vi er om bord på dette skipet, sier Ditchfield.

For tiden har skipet et mannskap på 28 og 24 forskere om bord. 52 mennesker skal både ha vann, varme, lys og mat. I tillegg kommer skipets behov for fremdrift, fryserom, kjølerom, vinsjer og en hel rekke andre systemer som skal holdes i gang.

Alt av maskineri og motorer som kan lage vibrasjoner, er plassert på gummimatter for å unngå at vibrasjoner og lyd forplanter seg i skroget.

 Skipet forbrenner omkring 1,5 tonn diesel hver dag, som for så vidt ikke er mye for et skip av denne størrelsen. Det er likevel betydelig antall liter, og harmonerer kanskje ikke helt med klimaforskningen som for tiden foregår om bord. Ditchfield viser her frem dieselpumpene på en av de store dieselmotorene. Foto: Sindre Skrede
Skipet forbrenner omkring 1,5 tonn diesel hver dag, som for så vidt ikke er mye for et skip av denne størrelsen. Det er likevel betydelig antall liter, og harmonerer kanskje ikke helt med klimaforskningen som for tiden foregår om bord. Ditchfield viser her frem dieselpumpene på en av de store dieselmotorene. Foto: Sindre Skrede

RRS «James Clark Ross» har et dynamisk posisjoneringssystem, som gjør det mulig for skipet å ligge i én bestemt posisjon over lengre tid. Dette systemet gjør bruk av skipets propell, som står på en fast aksling, ror, samt to thrustere – en forut og en akterut.

 Skipets propell er av en ekstremt sterk bronselegering, og tåler å bli truffet av store isklumper. Foto: Sindre Skrede
Skipets propell er av en ekstremt sterk bronselegering, og tåler å bli truffet av store isklumper. Foto: Sindre Skrede

— Thrusterne er litt for små for oss, og vi har litt problemer med å ligge med noe annet enn baugen mot vinden, som kan være en ulempe noen ganger – men det går stort sett greit, sier nestkommanderende Robert Paterson.

Selve thrusterne er montert i flukt med skipets skrog, og fungerer egentlig som en vannjet: vannet suges gjennom en tunnel, og presses ut gjennom en tunnelåpning midt under skipet. I åpningen står en dyse som kan roteres 360 grader rundt, og gir dermed stor frihet til å dytte kraften i den retningen som trengs.

Den store, runde motoren i bakgrunnen er den enorme elektromotoren som driver skipets propell. Den litt mindre gjenstanden i midten av bildet, er stedet hvor kraften fra propellen overføres til skipets 7500 tonn tunge skrog ved hjelp av kraftige kulelagre og tykke plater av stål. Foto: Sindre Skrede
Den store, runde motoren i bakgrunnen er den enorme elektromotoren som driver skipets propell. Den litt mindre gjenstanden i midten av bildet, er stedet hvor kraften fra propellen overføres til skipets 7500 tonn tunge skrog ved hjelp av kraftige kulelagre og tykke plater av stål. Foto: Sindre Skrede

Skipet har også et aktivt stabiliseringssystem. Det består av tre store ballasttanker, og ved hjelp av ventiler kan man bestemme hvor vannet skal flyttes – eller ikke flyttes.

— Man merker det godt om det systemet er ute av drift, for å si det sånn. Om skipet legger seg over mot styrbord, vil vannet også ha lyst til å bevege seg mot styrbord. Ved å lukke ventilene på toppen av tanken, hindrer vi det. Når skipet så legger seg over mot babord, lar vi vannet renne mot styrbord. Vannets bevegelser endrer dermed skipets tyngdepunkt i motfase med bølgene. Slik dempes den rullende bevegelsen fra side til side svært godt, forteller 3. maskinist Ditchfield.

Om nødvendig kan man også dytte vannet dit man vil ved hjelp av trykkluft. Dette er for eksempel brukt dersom skipet er frosset fast i isen. Da vil vannet dyttes først til styrbord, siden raskt til babord – og forhåpentligvis er dette nok til å bryte opp isen rundt skipet.

RRS «James Clark Ross» på vei ut fra Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede
RRS «James Clark Ross» på vei ut fra Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede

Det krevers 1,5 tonn drivstoff hver dag å holde skipet i gang. Det henger dårlig sammen med forskernes ønske om å kartlegge havisirkulasjonen i området for å kunne si noe om jordens klima og eventuelle klimaendringer.

— Det er klart det er et dilemma. På den annen side: hadde vi ikke vært her, og hadde vi ikke utført disse målingene, ville vi ikke hatt annet enn spekulasjoner og synsing å basere oss på, sier ekspedisjonens leder, Robert Pickart.

Ekspedisjonen var i natt like utenfor Scoresbysundet på Grønland. Nå er vi igjen på vei sørover mot Island, og foretar CTD-målinger underveis. Når denne seksjonen er gjennomført, reiser vi nordover igjen, og kommer muligens til å støte på de første feltene med pakkis.

Pit stop i Siglufjörður

 

Siglufjörður, et tettsted nord på Island med rundt 1300 innbyggere. 6. august var denne ekspedisjonen innom for å slippe av mannskap, hente nye forsyninger og losse overflødig utstyr. Foto: Sindre Skrede
Siglufjörður, et tettsted nord på Island med rundt 1300 innbyggere. 6. august var denne ekspedisjonen innom for å slippe av mannskap, hente nye forsyninger og losse overflødig utstyr. Foto: Sindre Skrede

6. august seilte RRS «James Clark Ross» inn til Siglufjörður, omtrent midt på nordkysten av Island. Etter nærmere ti dager er nå alle instrumentrigger tatt opp, og mange er også satt tilbake igjen for enda et års tjeneste.

Ekspedisjonen la derfor til kai i Siglufjörður for å slippe av riggteknikere, og for å losse store mengder utstyr som ellers ville tatt opp plass på akterdekket; bøyer, instrumenter, wire, vinsjer og generatorer.

Store mengder oseanografisk utstyr har akkumulert seg på akterdekket. Mandag ble mye av dette satt i land i Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede
Store mengder oseanografisk utstyr har akkumulert seg på akterdekket. Mandag ble mye av dette satt i land i Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede

Noen reservedeler ble også levert, både til skipet og forskerne ombord: selv om instrumenter er testet på land, og en ofte kommer langt med improvisasjon, har det vært nødvendig å bestille noen reservedeler til et par instrumenter ombord.

Etter hver CTD-stasjon, tar forskerne vannprøver som brukes til å kalibrere de forskjellige instrumentene og målingene CTD-rosetten foretar på sin ferd gjennom dypet. Til denne kalibreringen kreves instrumenter med høy nøyaktighet.

Ombord finnes det nå et instrument for å måle saltinnhold, og et annet for å måle oksygeninnhold. Sistnevnte instrument baserer seg på gjennomlysing av sjøvannet ved hjelp av ultrafiolett lys. Den ultrafiolette pæren var røket, og en ny ble plukket opp i Siglufjord. Håpet er nå at det er det eneste som var galt med instrumentet.

RRS «James Clark Ross» ved kai i Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede
RRS «James Clark Ross» ved kai i Siglufjörður. Foto: Sindre Skrede

Siden lossing og lasting av varer kom til å ta noen timer, ble det gitt landlov fra klokken 0900 til 1430. De blant mannskapet som hadde fri, og hele forskerflokken, nyttet tiden til å utforske byen eller fjellene rundt: nasjonal ferie på Island betød at det som var av butikker og kaféer i byen for det meste var stengt, men et lite bakeri i hovedgaten økte nok omsetningen betraktelig denne dagen.

I Siglufjörður var det tidligere flere sildoljefabrikker. Disse er i dag nedlagt – noen har sågar blitt feiet på sjøen av snøras opp gjennom årene. Byen har i dag et museum for å vise sildefiskets historie, og har også en egen sildefestival.

Siglufjörður hadde tidligere flere sildoljefabrikker, blant annet i disse bygningene, som i dag huser et museum. Foto: Sindre Skrede
Siglufjörður hadde tidligere flere sildoljefabrikker, blant annet i disse bygningene, som i dag huser et museum. Foto: Sindre Skrede

RRS «James Clark Ross» la fra kai klokken 1500 lokal tid. Før kursen ble satt mot åpent hav, dog, ble både styrbord livbåt og MOB-båten testet. Sistnevnte er en såkalt «man overboard boat», som skal kunne låres hurtig dersom noen eller noe faller overbord. Det er krav om at slikt utstyr skal testes med jevne mellomrom. Låring av livbåt kan være en farlig affære, og som skipets offiserer uttrykker det: en livbåt er kun laget for å holde kropp og sjel samlet frem til redningen kommer. Båtene er definitivt ikke laget for komfort, men for overlevelse.

Livbåtene må sjøsettes med jevne mellomrom, og alle systemer for låring og heising testes grundig. Foto: Sindre Skrede
Livbåtene må sjøsettes med jevne mellomrom, og alle systemer for låring og heising testes grundig. Foto: Sindre Skrede

Etter noen runder på sjøen med både MOB og livbåt, bar det ut på havet igjen. Vi er nå underveis langs en CTD-seksjon som vil ende like sør for Scoresbysundet, Grønland.

Rundt klokken 1700 den 6. august forlot ekspedisjonen Siglufjörður, med kurs for Grønland igjen. Foto: Sindre Skrede
Rundt klokken 1700 den 6. august forlot ekspedisjonen Siglufjörður, med kurs for Grønland igjen. Foto: Sindre Skrede

Grønland on the rocks

Ekspedisjonen har nådd østkysten av Grønland – nærmere bestemt Kapp Tupinier. Dette neset ligger på N68.6666, W 26.41667. Kapp Tupinier markerte slutten på en lang seksjon med CTD-målinger som har pågått helt siden Island.

Mot Kapp Tupinier, Grønland. Kapp Tupinier ligger et stykke sør for Scoresbysundet, i det som heter Knud Rasmussens land. Rasmussen var en kjent dansk polarforsker. Foto: Sindre Skrede
Mot Kapp Tupinier, Grønland. Kapp Tupinier ligger et stykke sør for Scoresbysundet, i det som heter Knud Rasmussens land. Rasmussen var en kjent dansk polarforsker. Foto: Sindre Skrede 

«James Clark Ross» har de siste dagene seilt i et vær som har vekslet mellom sol og tåke. Havet har vært rolig, og trass i en bitende vind må forholdene sies å være eksepsjonelt gode for det området vi seiler i. Sikten har dog vært så som så: den har vært alt fra et par nautiske mil, til noen få meter. Til tider har man kunnet stå på akterdekket uten å kunne se resten av skipet.

Nær Grønland treffer man ofte på isfjell, som, sammen med den spektakulære kystlinjen, gjør at man gjerne står opp midt på natten for å få med seg synet. Da været viste seg å være klart i dag morges (eller: natt) klokken 0330 lokal tid, var derfor de fleste av forskerne på dekk for å få med seg soloppgangen.

 Soloppgang over Grønland. Foto: Sindre Skrede
Soloppgang over Grønland. Foto: Sindre Skrede

Det fremmøtte ble ikke skuffet: med en himmel farget rosa, rød og orange, og med Grønlands raggede kystlinje lige så, ble forskere og mannskap godt belønnet for å ha stått opp tidlig. Isfjellene lå klar i fotopositur, og jammen ble det ikke observert en hval eller to i tillegg.

 

De fleste om bord hadde møtt frem for å få med seg soloppgangen over Grønland. Foto: Sindre Skrede
De fleste om bord hadde møtt frem for å få med seg soloppgangen over Grønland. Foto: Sindre Skrede

 

Det er neppe ofte det er slike soloppganger i dette området, og enda sjeldnere er det at vi mennesker er vitne til det. Foto: Sindre Skrede
Det er neppe ofte det er slike soloppganger i dette området, og enda sjeldnere er det at vi mennesker er vitne til det. Foto: Sindre Skrede

 

Noen isfjell er blåere enn andre. Foto: Sindre Skrede
Noen isfjell er blåere enn andre. Foto: Sindre Skrede

Men dagen har ikke bare vært brukt til sightseeing. Forskerne har, i tillegg til CTD-målingene, satt ut igjen tre rigger med instrumenter som skal få stå et år til. Blant riggene som ble satt ut var en fra Universitetet i Bergen.

— Jeg har ennå ikke fått i orden finansieringen for å reise tilbake og hente den opp igjen neste år, men vi får tro det ordner seg, sier Kjetil Våge (UiB).

Slik er det ofte med forskning: mye av tiden går med til å skaffe finansiering til forskningsprosjekter man ønsker å gjennomføre.

— Både amerikanerne og nederlenderne vi samarbeider med har rigger like i nærheten av min, så jeg regner med at – om alt annet svikter – kan jeg spørre dem pent om de kan hente opp vår også, sier Våge.

Han forteller videre at forskerne ønsker å opprettholde rigger i området for å kunne ta målinger over lengre tid enn bare et år.

— Målinger midt i Østgrønlandstrømmen og Nordislandjeten, samt midt i Danmarkstredet, er viktig for oss. Slik kan vi følge hele systemet her over tid, og få et innblikk i hvordan det fungerer, sier han.

 

Kjetil Våge, postdoc i oseanografi ved Universitetet i Bergen, i arbeid på dekket av RRS «James Clark Ross». Foto: Sindre Skrede
Kjetil Våge, postdoc i oseanografi ved Universitetet i Bergen, i arbeid på dekket av RRS «James Clark Ross». Foto: Sindre Skrede

Som oftest er alt det tekniske utstyret til riggene som settes ut er nytt – det eneste som er «gammelt» med dem er posisjonen de står i. Brukte instrumenter og bøyer tas med hjem, hvor utstyret undersøkes og overhales før det er klart til nye oppdrag. Wire og tauverk brukes ikke om igjen, men resirkuleres så langt det lar seg gjøre.

— Vi tar ikke sjansen på å bruke wire og tau om igjen. Det kan ha fått en brist eller defekt i løpet av året det har stått ute, og vi tør ikke stole på at den holder et år til når vi først har tatt den opp, sier Robert Pickart, leder for ekspedisjonen.

Den norske riggen, derimot, ble satt tilbake med de samme instrumentene.

— Vi har byttet batterier i instrumentene, og wire og anker er nytt, men ellers er det det samme som har stått i havet et år, sier Våge.

Det er ikke helt uvanlig å la rigger stå ute over flere år. Det finnes også instrumenter som kan leses av akustisk, slik at riggene ikke trenger å tas opp igjen hele tiden.

«James Clark Ross» seiler nå mot Island. På veien skal vi sette ut enda flere rigger, før vi seiler inn i Siglufjord for å slippe av den delen av mannskapet som kun har oppgaver knyttet til riggarbeid. Det fine været langs kysten av Grønland har gitt seg: vi seiler nå i tåke, slik vi etter hvert har blitt vant til.

 

Isfjell og fiskebåter gir knute på tråden

Rigger med oseanografisk måleutstyr er utsatt for mange forskjellige påkjenninger der de står. Noen ganger går det galt, og de verste «fiendene» er fiskebåter og isfjell.

Isfjell kan stikke svært dypt, og kan være en fare for oseanografenes rigger. Så langt sør som riggene vi nå henter inn befinner seg er det derimot fiskefartøyer som er det største problemet. Bildet er fra fjorårets tokt med RV «Knorr». Arkivfoto: Sindre Skrede
Isfjell kan stikke svært dypt, og kan være en fare for oseanografenes rigger. Så langt sør som riggene vi nå henter inn befinner seg er det derimot fiskefartøyer som er det største problemet. Bildet er fra fjorårets tokt med RV «Knorr». Arkivfoto: Sindre Skrede

Som nevnt tidligere på bloggen består en rigg av et anker, en lang wire, og en bøye. Bøyen blir normalt plassert ca 100 meter under havets overflate. Dette er for å beskytte den mot to ting: isfjell og fiskefartøyer.

Skjematisk tegning av en rigg: øverst sees de små flottørene som holder linen som er ment å ryke for å beskytte resten av riggen om den skulle bli utsatt for store påkjenninger. Foto: Sindre Skrede
Skjematisk tegning av en rigg: øverst sees de små flottørene som holder linen som er ment å ryke for å beskytte resten av riggen om den skulle bli utsatt for store påkjenninger. Foto: Sindre Skrede

Så langt har forskerne hentet opp elleve av i alt tolv rigger.

— Vi har vært ekstremt heldige – både med været og instrumentene vi har hentet opp. Det ser ut som et par av instrumentene ikke har logget gjennom hele året, og én av riggene har nok blitt utsatt for et fiskefartøy eller lignende, men ellers har det gått veldig bra, sier Robert Pickart, ekspedisjonens leder

Selv om hovedflottøren – bøyen – plasseres hundre meter under havflaten, er det også viktig for forskerne å ha noen instrumenter i toppsjiktet av vannsøylen. Derfor plasseres ofte et par instrumenter over hovedbøyen igjen: disse instrumentene henger i et tau som er laget for å ryke dersom det blir utsatt for for store påkjenninger, som for eksempel trålen fra et fiskefartøy.

Jim Ryder er leder for riggarbeidet. Her har bøyen fra rigg nummer elleve kommet opp på dekk. Foto: Sindre Skrede
Jim Ryder er leder for riggarbeidet. Her har bøyen fra rigg nummer elleve kommet opp på dekk. Foto: Sindre Skrede

På havbunnen står et stort anker. Dette er festet til resten av riggen ved hjelp av akustiske utløsere: når forskerne vil ha opp riggen, kan utløseren pinges med en bestemt kode. Utløseren vil da åpne en krok, og hele riggen – untatt ankeret – kommer opp til overflaten.

Det første som bryter havflaten er de små, øverste bøyene. Noen sekunder senere bryter hovedbøyen overflaten, og en tid senere – alt etter hvor dypt riggen står – kommer bøyene som har vært nærmest bunnen opp til overflaten.

Så langt har alle elleve riggene som er tatt opp overlevd de elleve månedene i sjøen forbausende bra. Kun én rigg ser ut til å ha hatt et hardt liv: toppbøyene hadde slitt seg, og selv om instrumentet fremdeles hang på linen, hadde det hele floket seg sammen og skapte litt trøbbel under arbeidet med å få riggen opp på dekk.

En solid floke vitner om at noe har gått galt. på denne riggen hadde toppbøyen slitt seg, og tauet viklet seg inn i hovedwiren. Et instrument som måler hastighet gikk tapt, men ellers fikk forskerne tilbake alle instrumentene. Foto: Sindre Skrede
En solid floke vitner om at noe har gått galt. på denne riggen hadde toppbøyen slitt seg, og tauet viklet seg inn i hovedwiren. Et instrument som måler hastighet gikk tapt, men ellers fikk forskerne tilbake alle instrumentene. Foto: Sindre Skrede

— Vi ser virkelig frem til å få hentet ut og analysert data fra instrumentene våre. Selve analysen er en prosess som kan ta flere måneder – eller: årevis, faktisk, sier Pickart.

RRS «James Clark Ross» seiler nå videre mot kysten av Grønland, hvor vi skal hente den siste riggen. I tillegg skal linjen med CTD-målinger fra Island mot Grønland fullføres.

 Det store akterdekket på «James Clark Ross» er snart fullt av bøyer, tauverk, wire og instrumenter. Foto: Sindre Skrede
Det store akterdekket på «James Clark Ross» er snart fullt av bøyer, tauverk, wire og instrumenter. Foto: Sindre Skrede

 

Året rundt på havets bunn

Spenningen er stor når bøyen bryter havoverflaten. Er alle instrumentene på plass? Har de fungert hele tiden?

Nesten et år har gått siden store mengder sofistikerte instrumenter ble sluppet overbord fra forskningsskipet RV «Knorr». De to siste dagene har forskerne ombord på RRS «James Clark Ross» hentet de samme instrumentene opp igjen fra havets dyp. Instrumentene har knapt tid til å tørke før forskerne kaster seg over dem: har de logget data hele året? Hva kan de fortelle oss om vannets tilstand, der nede under overflaten?

25. august 2011 ble denne bøyen satt ut i havet, sammen med et par hundre meter wire og instrumenter som skulle måle havets egenskaper over et helt år. Arkivfoto: Sindre Skrede
25. august 2011 ble denne bøyen satt ut i havet, sammen med et par hundre meter wire og instrumenter som skulle måle havets egenskaper over et helt år. Arkivfoto: Sindre Skrede
11 måneder og to dager senere ble samme rigg hentet opp på dekket av RRS «James Clark Ross». Foto: Sindre Skrede
11 måneder og to dager senere ble samme rigg hentet opp på dekket av RRS «James Clark Ross». Foto: Sindre Skrede

Vi befinner oss et sted midt mellom Island og Grønland. I havet øst for oss ligger fortsatt flere rigger vi skal hente opp, blant dem noen nederlandske, samt riggen Universitetet i Bergen har ansvaret for.

Når riggens posisjon nærmer seg, stiger spenningen ombord. Et slags ekkolodd låres over siden, og ved hjelp av en kontrollstasjon «pinges» den akustiske utløseren til riggen. Hittil har man fått svar hver gang, men det kan skje at utløserne feiler, og riggen må forlates.

 

Txt: PhD-student Lena Schultze og riggtekniker Jim Ryder «snakker» med en av riggene. Ved å pinge en akustisk utløser med en bestemt kode, vil utløseren slippe ankeret, og riggen kommer opp til overflaten. Foto: Sindre Skrede

 

Alt riggarbeidet på RRS «James Clark Ross» foregår på det store akterdekket, ved hjelp av vinsjer, kraner og en såkalt "A-frame". Foto: Sindre Skrede
Alt riggarbeidet på RRS «James Clark Ross» foregår på det store akterdekket, ved hjelp av vinsjer, kraner og en såkalt «A-frame». Foto: Sindre Skrede

— Det er klart vi er spente når vi skal hente opp en rigg, sier Kjetil Våge fra UiB – «nestkommanderende» forsker ombord.

— Vi håper jo så klart at alle instrumentene skal ha fungert gjennom hele året, og det er alltid spennende å se om alt kommer opp igjen.

Riggene som er satt ut består av et anker nederst. Fra ankeret går det en lang wire helt opp til en stor bøye, som er plassert omtrent 100 meter under havoverflaten. Langs wiren henger det flere forskjellige instrumenter som måler temperatur, saltinnhold og vannets hastighet.

: En kan galvanisere og forzinke kjetting så mye man vil, men et år på havets bunn gjør sitt for å slite på metallet. Foto: Sindre Skrede
: En kan galvanisere og forzinke kjetting så mye man vil, men et år på havets bunn gjør sitt for å slite på metallet. Foto: Sindre Skrede

— Det som virkelig er nervepirrende nå er å se om instrumentene faktisk har logget data, sier Robert Pickart – sjef for ekspedisjonen.

Robert Pickart krysser av på listen. Der han i fjor logget hva som gikk overbord, skriver han nå ned hva som faktisk kommer tilbake. Foto: Sindre Skrede
Robert Pickart krysser av på listen. Der han i fjor logget hva som gikk overbord, skriver han nå ned hva som faktisk kommer tilbake. Foto: Sindre Skrede

Pickart har grunn til å være nervøs. Der både nederlendere, nordmenn og islendinger har valgt mer tradisjonelle instrumenter som henger med bestemte intervaller langs wiren, har Pickart lagt alle eggene i èn kurv: han benytter en såkalt CMP på sine rigger.

 

Robert Pickart krysser av på listen. Der han i fjor logget hva som gikk overbord, skriver han nå ned hva som faktisk kommer tilbake. Foto: Sindre Skrede
Robert Pickart krysser av på listen. Der han i fjor logget hva som gikk overbord, skriver han nå ned hva som faktisk kommer tilbake. Foto: Sindre Skrede

En Costal Moored Profiler, som det heter, er en robot hvis instrumenter måler trykk, temperatur og saltinnhold. Roboten vandrer opp og ned langs wiren tre ganger i døgnet. Slik kan forskerne få et komplett bilde av hele vannsøylen, fremfor kun punktvis nedover slik man får med tradisjonelle instrumenter.

— Men hvis robotene feiler står jeg igjen uten noe annet enn hastighetsdata fra ADCP-ene, sier Pickart.

Lena Schultze og Dan Torres skrur løs instrumenter fra bøyen som har blitt fisket opp. Instrumentene vaskes i ferskvann, før forskerne leser data ut av dem om bord. Foto: Sindre Skrede
Lena Schultze og Dan Torres skrur løs instrumenter fra bøyen som har blitt fisket opp. Instrumentene vaskes i ferskvann, før forskerne leser data ut av dem om bord. Foto: Sindre Skrede

txt: Lena Schultze og Dan Torres skrur løs instrumenter fra bøyen som har blitt fisket opp. Instrumentene vaskes i ferskvann, før forskerne leser data ut av dem om bord. Foto: Sindre Skrede

Hastighetsdata er interessant nok i seg selv, men for å få hele bildet av havstrømmen, må man også kjenne vannets egenskaper.

— Havstrømmene vi er på jakt etter kjennetegnes av svært kaldt havvann med høy konsentrasjon av salt. Når vi kombinerer hastighetsdata med temperatur og saltinnhold, kan vi med sikkerhet si hvilken havstrøm vi har målt, forklarer Pickart.

RRS «James Clark Ross» arbeider seg sakte men sikkert videre mot kysten av Grønland. I skrivende stund er vi omtrent 150 kilometer fra de forrevne fjellene som danner østkysten av Grønland.