Marinbiologi på Naturfag 2

 

 

Marinbiologisk stasjon på Espeland ved Raunefjorden er perfekt ramme for undervisning om biologisk mangfold i havet – som eit viktig tema innenfor ‘livet på jorda’, som er et kjerneelemet i ny læreplan. 

Videreutdanningskurset bringer inn forskningsbasert kunnskap, didaktisk diskusjon ,praktiske aktiviteter, drøfitn av undervisning og metodisk modellering til deltagerne. 

Kurset på Espeland starter med et forskerforedrag. Professor Dag Aksnes foreleser om lysets betydning for livet i havet. For fisk og andre organismer er lyset viktig av to hensyn: finne føde, og ikke bli spist. Det må være så lyst at det går an å finne mat, men så mørkt at predatorene ikke ser deg. Det kan være snakk om lysstyrke mange tusen ganger svakere enn det vi kalller ‘lys’. Fisken ser ut til å finne sitt anti-predasjonsvindu, og fluktuerer med det gjennom døgnet. Det vil si at bestanden går nedover i dypet når dagslyset kommer, og stiger oppover i nattemørket. I farvann med klart vann står fisken dypt, i mørke fjorder må den lenger opp for å ha samme lysstyrke. Lurefjorden i Lindås er mye undersøkt. Her er vannet mørkt, og fjorden er også spesiell med den har en stor bestand av ribbemaneter. Det er ikke slik at manetene utkonkurrerer fisken, slik det er lett for å tenke. Fisk kan fange mat og spise langt hurtigere enn manetene, og klarer seg i konkurransen. 

Lærere på videreutdanning er naturlig nok opptatt av undervisning, om biologisk mangfold, livet i havet og bærekraft. 

Institutt for biovitenskap har satt opp egne SDG-kurs, studieporgarm basert på FNs bærekraftsmål. SDG står for Sustanaible Development Goals. 

Katja Enberg underviser på kurset om mål 14, Livet under vann. I sitt foredrag gikk hun gjennom hva detet målet innebærer, og hvordan studentene arbeider på kurset. Studiet bygger kunnskap, om de globale havsystemene og om forvaltningen gjennom internasjonale avtaler. Videre er det et mål å gi studentene ferdigheter, på tverrfaglige felt. Bærekrfatsmålet må sees i sammenheng med de 16 andre målene, med forskning, verdier, politikk og aktører ellers. Studentene skal etter studiet være i stand til å levere faglig funderte argumenter til samfunnsdebatten om forvaltning og bruk av havet.

Et eksempelpå hvordan kunnskap om livet i havet blir bygget opp, blir gitt av professor Arild Folkvord. Temaet er forskning på ørestein fra fisk. Øretsein fra ulike arterser forksjellig ut, og kan derfor identifiseres. De små kalkbitene forteller mye om fisken. De har årringer’, og vi kan derfor bestemme individets alder ut fra ørsteinen. Dette har betydning, for å kunne følge alderssammensteningen i en populasjon, for eksempel viktige bestand som sild, eller torsk. Studiet av mengden stabile okysgenatomer i øresteinen kan gi opplysninger om hvilken temperatur fiksen har oppholdt seg i. Sammen med andre kjemiske indikatorer kan dette også fortelle oss mye om oppvekstmiljøet fisken kommer fra. Balansen mellom strontium og kalsium i steinen er påvirket av salinitet i sjøvannet. Gjennom å måle denne balansen kan man se når fisken utvandret fra et havområde til et annet, for eksempel fra Bottenviken til Nordsjøen. 

I fiskens larvestadium dannes det dagsoner i øresteinen, lik de senere årringene. Dagsonene bevares, slik at det går an å skille grupper av voksen fisk etter oppvekstmiljø. 

Forskerne finner ørestein fra langt tilbake, som funn av en 6500 år gammel ørestein i Spishelleren i Vaksdal. Dette gir informasjon om steinalderfolkets levesett. 

Siste del av kursdagen er satt av til praktisk arbeid ute og inne. Julie Skadal og Thorolf Magnesen leder øvelsene på planktonlaboratoriet. deltakerne får en fersk prøve fra Raunefjorden, og bestemmer arter uner mikroskopet. Utendørs trekker deltakerne strandnot, ledet av Mette Hordnes og Tomas Sørlie. Det er overraskende mengder sprellende liv i noten – og både kjent og ukjent fisk å bestemme i karene. 

Per Johan Jakobsen åpner dag 2 med et fordrag om elvemuslingen. Denne ferskvannsarten er sterkt truet. Norge har en stor del av den europeiske bestanden, men klarer heller ikke å ta vare på de lokalitetene som er igjen. Tidligere var den kjent som eleveperlemusling, og sterkt beskattet på grunn av perlene. På larvestadiet lever arten parasittisk i fisk. Som voksen graver den seg ned i mudderet, og filtrerer vannet som strømmer forbi. Omkring mulsingen vokser det opp et helt samfunn. Blir elevmuslingen borte fra en elv, forsvinner også artene rundt, og filtreringne av vannet opphører. Muslingen blir svært gammel, opptil 200 år. Når vi enda har levende beatnder, er det fordi gamle individ holder ut – det er knapt reproduksjon. I laboratoriet i Austevoll arbeider Jakobsen med å bygge opp igjen levedyktige bestander, gjennom oppdrett og utsetting. 

Egil Karlsbakk sitt foredrag dreier seg om fiskeparasitter. Vi kjenner lakselusen, og arbeidet med å bli kvitt den på oppdrettslaks. Indre parasitter er det derimot lite av i havbruksanleggene. Kveis, som setter seg i lever eller filet, finnes ikke – det ville også vært en katastrofe om den ble funnet i eksportfisken. På villfisk er den vanlig. 

Frysing, koking eller steking tar livet av parasittene. Det er altså trgt å spise tilberedt fisk. I Norge er all fisk, også til sushi, fryst. 

Den typiske parasitt har flere satdier, med mellmvert og sluttvert. Eggene slippes i vannet, og de ‘heldige’ finner sin mellomvert. Larven utvikler seg, og tar seg frem enten til stedet på fisken den skal bli voksen, eller til en ny vert. Alle steder på kroppen ser ut til å ha sin spesialiserte parasitt. De fleste har sett svartprikket torsk, som da har svartprikkparasitten. Gjellene kan være tett besatt med parasitter, de finne si tarmen, leveren og i kjøttet. 

I dagens feltarbeid får deltakerne senærmere på nettopp parasittene. Halvparten av deltakerne er ute og drar garn og ruser. De andre dissekerer fisk i naustet, tar ut ørestein og finner parasittene. Under mikroskopet blir både årringene  øresteinene, og parasittene tydelig. Frank Midtøy og Egil Karslbakk leder denne aktiviteten. Ute på sjøen hjelper Heikki Savolainen og Tomas Sørlie deltakerne både med trollgarn-ferdigheten og artsbestemming. Det mest eksklusive denne dagen er en havabbor. Ellers følger både torsk, hvitting, krabbe og en hel del makrell med garnet opp.  

Strandnor, fiske og laboratoriearbeid er gode aktiviteter for skoleklasser, men selvsagt avhengig av tilgjenlighet og utstyr. En tur i fjæra får de fleste til, som en begynnelse. Tredje dag på kurset dro deltakerne ut på en holme, for å diksutere muligheten en ekskursjon til fjæra kan gi. Artskort fra miljølære kan være et startpunkt, elevene segne utforksende spørsmål et annet. Sonering er en god øvelse i dette aller tøffeste livsmiljøet – dels tørt, dels oversvømt av saltvann, med strøm, bølgeslag og skiftende vind. Tettere inn på organismene kan vi stille spørsmål som: hvordan beveger sneglene seg? Hvordan har det seg at noen tåler uttørking, andre ikke? HVor tar tangen næringen fra? Hva er i blærene og hvorfor er de der? Hva er forskjellen på den eksponerte svabergfjæren, og den stille sandbunnen på innsiden av holmen?

Litt ekstra utstyr, som en gopro eller en undervannsdrone, kan gjøre ekskursjonen ekstra spennende for elevene, og gi flere muligheter for rapportering, undring og diskusjon. Filmen inneholder opptak både fra et goprokamera, og fra en undervannsdrone, velvillig utlånt fra skoleseksjonen  i Bergen kommune

Funn fra holmen ble registrert på miljolare.no, og eksporteres til artsdatabanken. Deltakerne følger opp kursdagene med å utvikle naturfagundervisning for egne klasser.

Legg igjen en kommentar