Et naturfag for fremtiden

Menneskerettigheter og klima har en tydelig sammenheng. Raftosenteret i Bergen arbeider derfor også med klimaspørsmål, og hvordan temperaturøkningen påvirker regioner, nasjoner og enkeltmennesker. Flere av Raftoprisvinnerne har fått prisen for sitt miljøengasjement. Senteret har utviklet et skoleprogram, ‘Fremtidspiloten’, der elevene møter problemstillingene fra forskjellige vinklinger; kunnskapsinnhenting, rollespill, kreative verksteder. Det pedagogiske utgangspunktet er hentet fra Niki Harrés ‘Psychology for a better world’. Hun bygger på tre grunnsetninger: Mennesker søker lykke, de tar etter hverandre, og menneskene ønsker å være gode. Undervisningsledere Julie Ane Borge forklarer hvordan Harrés tenkning er utviklet til en pedagogikk som gir både kunnskap og positiv handlingskompetanse. 

På videreutdanningskurset får vi innsikt i denne tenkningen, og vi får prøve deler av rollespillet. Klimaendringer og miljø-ødeleggelser har fått konsekvenser; en atoll blir oversvømt, og et oljerikt land herjes av indre konflikter og forfølgelse av kritikere. I spillet knyttes de to landene sammen, og enkeltskjebner blir belyst.  Både land og rollefigurer har virkelige modeller – i dagens verden har vi både øysamfunn som går under og må evakueres, massive miljøkatastrofer og mennesker som blir fengslet og henrettet i kampen for en bedre verden. 

Blant de åpne spørsmålene om fremtiden er matforsyning et av  de store og viktige. Mat fra havet er et nærliggende svar – men hvordan høste fra havet på en bærekraftig måte? For å samle kunnskap besøker vi et havbruksanlegg i Raunefjorden. Leon Dale og Tonny Frode Nygård viser anlegget og beskriver produksjonslinjen. Dette ene anlegget produserer i løpet av 16 måneder 4 millioner kilo laks, nok til 16-20 millioner måltider. Hele Norges befolkning kan spise middag i fire dager. Fisk er en god forutnytter – av 100 kilo fôr får vi 70 kilo fisk. Foret er mer og mer plantebasert, mindre enn 30 prosent er marint. Flåtene og merdene vi ser i fjordene våre er overflaten. I en merd kan det være maksimalt 25 kilo laks for hver kubikkmeter vann, 2,5%. Fisken når en slaktevekt på 5,5 kilo etter 16 måneder, og blir da tatt opp av brønnbåter. Den viktigste metoden for smittebekjempelse er varmt vann. Leppefisken blir da fisket opp, og laksen sluset gjennom lunket vann, som lakselusen ikke tåler. 

Flåtene går langt ned under overflaten, og rommer store siloer med for, pellets. Foringen er fjernstyrt, på ‘vår’ flåte i Raunefjorden opereres det hele fra et kontrollrom på Vik i Øygarden. Det ligger en nøye vurdering av fiskens størrelse og kondisjon bak utmålingen av formengde og -størrelse. Størrelse, fordi ung fisk får bittesmå pellets som det går mange av på et kilo, mens den voksne fisken får store pellets som det bare er noen hundre av på kiloet. 

Konstruksjon, forankring og veldikehold av anlegget er et teknologikurs i seg selv, som vi ikke har gått inn på denne gangen.

Temaet matforsyning fra havet blir tatt opp igjen på samlingens dag 2. Vi har nå fem laks på bordet, med ulik størrelse, kjønn og kondisjon. Professor Karin Pittman fra institutt for biovitenskap innledere disseksjonsøvingen med å forklare hvorfor havbruk er noe helt annet enn landbruk: 

Cellekjernen hos primitive organismer har arvematerialet i enkel dose. Høyerestående organismer, som mennesker og andre dyr, har arvematerialet i dobbel dose. Organismen er da mer robust, har flere komplekse nedarvede egenskaper. Fisk har arvematerialet i tre doser. Dette gjør at fisken er ekstremt tilpasningsdyktig, den tåler mye endring i miljøet. Slik må det også være – fisken har hele fosterutviklingen, helt fra befruktningen, ute i de frie vannmassene. Fiske-egget, larven og yngelen, må tåle endring både i egen kropp og i miljøet. For eksempel er synet lite utviklet hos fiskelarven, den finner bare næring helt nær kroppen. Den har også bare ryggstreng, ryggraden kommer til senere. Når hele livsløpet til fisken skjer i vannet, har vi også større muligheter for å manipulere vekst og utvikling. Mennesket, røkteren, kan endre temperatur, lys, fortilgang og så videre, for å få frem den voksne fisken som er ønsket. 

Video fra foredraget her. 

Vi ser på laksens øyne; når vi åpner finner vi at linsen sitter fast i muskelfibre. Den fokuserer altså lyset med å dra linsen ut eller sammen ved muskelsammentrekninger. Netthinnen er dekket av en tynn svart hinne. Dette er en tilpasning til lysmengde; hinnen dras til side som en gardin når det blir mørkere. Pittman går planmessig gjennom organene, med fokus på funksjon og ulikhetene mellom de fem fiskene. En slugger av en kjønnsmoden hann er rødprikket i huden, men mye bleikere i kjøttet enn de andre. Fargestoffene er dirigert til yttersiden for å gi et røft og mandig utseende – på bekostning av fin farge på kjøttet for kresne kunder i Frankrike. 

Energiforsyning for fremtiden er tredje tema på samlingen. Greenstat, som er sprunget ut fra Christian Michelsen Research, viser oss hydrogensamfunnet. Hilde Holdhus tar oss først med til 2030. Hun se tilbake på tiåret mellom 2010 og 2020, da transportsektoren og privatbilismen fremdeles var dominert av fossilt brensel og individuelle løsninger. Nå har solcelleanlegg, elektriske biler og hydrogen som energibærer blitt det vanlige. Kollektive løsninger og smarte byer har revolusjonert landtransporten. På sjøen gir hydrogen lang rekkevidde, og har fjernet utslippene fra kystflåten. 

Thomas Fiksdal viser i sitt foredrag hva hydrogen som energibærer er, hvordan vi kan fremstille hydrogen, og hva bruksområdene kan være. Hydrogen er defintivt det vanligste grunnstoffet i naturen – men det finnes aldri i ren form. Det meste er bundet i vann, og i naturgass. Det er også fra disse to kildene vi fremstiller rent hydrogen. Det vanligste er å bruke naturgass, – som er den billigste løsningen. Hydrogenet er en energibærer – ikke en energikilde. Det er fusjonen tilbake til vann, som avgir energi. Hordaland har de to største utslippspunktene av CO2 i Norge – raffineriet på Mongstad og Tizir i Tyssedal. I titanproduksjonen i Tyssedal blir hydrogen brukt i prosessen. Om fabrikken kan produsere hydrogen uten utslipp, altså gjennom elektrolyse, gir det utslippsreduksjon som virkelig monner nasjonalt. Greenstat arbeider nå sammen med Tizir for å få til en slik produksjon. Store hydrogenanlegg kan også gi ringvirkninger – der det først utvinnes hydrogen, kan vi få fyllestajoner for biler og båter. I tillegg er det både mulig og smart å bruke overskuddskraft fra vannkraftverk, både små og store. Elektrolyse av vann på ‘fritiden’ gir et stor energilager som kan selges. På denne måten går det an å bygge opp et nasjonal nett, noe som mangler nå. 

Hydrogen oppbevares og transporteres under trykk, som komprimert gass. Det er også mulig å lagre flytende hydrogen, da får man mye større mengder per volumenhet. Ulempen er at hydrogen er flytende første ved -253 grader Kelvin. Det koster mye å holde en så lav tempreatur, nær det absolutte nullpunktet. I fremtiden kan dette likevel være en løsning som øker bruken av hydrogen somn energibærer. Som avslutning viser Fiksdal hydrogenbilen sin. Èn av landets to fyllestasjoner ligger i Bergen. Vi har nå en liten brukergruppe her, og en tilsvarende i Oslo-området. 

Samlingen blir avsluttet med et hydrogenbilløp, med små hydrogenbiler der elektrolyse og brenselcelle er tydelig vist i en ‘fyllestasjon’ og en hydrogenlekebil.

 

 

Legg igjen en kommentar