Marinbiologi, økologi, feltarbeid og planktonlab på Naturfag 2

Blogg naturfag 2september 2018

1  Dag Aksnes:
Forskning viser at fisk følger lysintensiteten opp og ned i vannamassene gjennom døgnet. Det er også slik at fisk av samme slag er dypere nede i farvann med klarere vann, fisken følger lysintensiteten mer enn dybden.  En art som står på 50 meter i våre fjorder, kan være nede på 100 meter i Rødehavet. Fisken har det vi kan kalle lysatferd. Tilpasningen er slik at en fiskeart befinner seg i et mesopelagisk lag som har nok lys som er sterkt nok til at den kan finne bytte – men svakt nok til at den unngår å bli oppdaget av predatorer. Den har et anti-predasjonsvindu.

Det er gjort undersøkelser i Nordhordland. I Lurefjorden, der vannet er mørkt, er det lite fisk, men enorme mengder av kronemaneter. I Masfjorden er lysforholdene bedre, der er det fisk.Det er altså ikke slik at manetene konkurrerer ut fisken ved å spise opp planktonet. Fiksen er mye bedre til å utnytte materssursen, og ville vunnet konkurransen. Mekanismen er heller at mantene, når de først har klart å etablere seg, gjør vannmassen eså mørke at fisken ikke finner sitt optimale vindu.  Det ser ut til at fisken står i sin ‘komfortsone’ når det gjelder lystilgang. Fisk som jakter trenger lys til å se, mens planteplanktoner trenger lys til fotosyntesen. En konsekvens av disse funnene, er at det kan være mer fisk i verdenshavene enn vi har trodd.

Professor Øyvind Fiksen viser i foredraget sitt hvordan kunnskap m fisk og fiskebestander er viktig for samfunnet.

Kollapsen i sildefiskeriene var en katastrofe på 60-tallet. Forskning på mekanismene som fører til svingninger er av stor betydning. De norske havområdene er delt i tre store forvaltningsområder; Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen. Områdene er svært ulike; Nordsjøen er grunn, Norskehavet et dypt basseng. Forskerne studererer artsmangfold, bestandsutvkling og levevis for fisken. Tobis er et eksempel. Den ligger nedgravd i sanden, og kommer opp i store stimer. Arten har en kort livssyklus, og det er vanskelig å beregne utvikling og beskatning. Overfisket av torsk er kjent, bestanden ble dårlig forvaltet. Men da kan vi stille spørsmålet:  «hva skal målet med forvaltningen være? At vi får mest mulig torsk i havet, eller mest mulig mat uansett?» Det finnes fiskeslag vi ikke utnytter i dag – lysprikkfisk er den arten det er mest av, men den er lite kjent og ikke beskattet i dag.

Thorleif Brattegård arbeider med å finne endringer i artssammensetningen langs kysten som følge av klimaendringer. Vannet blir varmere, og nye arter etablerer seg. I tillegg vandrer sørlige arter nordover. Av 1639 sørlige arter er 215 nye, det vil si de er kommet til etter 1997. 869 arter har krøpet lengre nordover, opptil 1000 kilometer fra der de opprinnelig hadde sin nordligste utbredelse. 367 har kommet helt til Barentshavet og Svalbard.

Marte Fjær forklarte i sitt foredrag  hva parasitter og parasittisme er. Definisjonen hun brukte på en parasitt er : ‘En organisme som lever i eller på en annen levende organisme, opptar deler av eller all næring fra verten, viser en viss grad av tilpasning til verten, og forårsaker en viss skade på verten’. Fjær brukte svartprikksyke hos laks som eksempel. Parasitten sitter som innkapslete åtselslarver i skinnet på fisken. Fugl om spiser fisk er mellomverten der parasitten blir voksen, i fuglens tarm. Egg som kommer ut infiserer så strandsnegl, der larven klekkes og kommer ut i vannmassene. Når den finner en vertsfisk, setter den seg i huden og kapsles inn. Denne parasitten er ikke farlig for mennesker. Kveis derimot, er en parasitt som kan forårsake sykdom hos oss. Den finnes rundt innvoller og muskulatur hos fisk, spesielt i leveren.  Norsk oppdrettslaks har ikke kveis, men den er vanlig i villaks. Kveis ender opp i hval eller sel, kvalkveis og selkveis. Hver parasitt har oftest sin vertsart. Det finnes lakselus, torskelus og kveitelus. Lakselus er ‘kjendisen’ som vi hører mye om.

Arne Skorping foreleste om parasittenes betydning i evolusjonen. Mer enn halvparten av artene på jorden lever parasittisk, de drar næring fra andre arter. Strategien er ulik etter vertenes økologi. Parasitter som lever på arter som er spredd, er ulik strategien til parasitter på tettlevende flokkdyr.  Det er for eksempel ikke lurt å ta livet av verten dersom det er langt til neste vertsdyr, og parasitten ikke får plassert egg og larver noe sted. Den som lever på flokkdyr kan ta livet av ett vertsdyr, og flytte til neste. Med denne kunnskapen kan man stille spørsmålet om lakseoppdrett gir endringer i parasittene – lakselusene – sine egenskaper. Fra frittlevende villfisk får de nå plutselig tette bestander å leve på. Det har likevel vist seg at lakselus på oppdrettsfisk ikke har høyere og raskere reproduksjonsrate enn den som lever på villfisk.

Arild Folkvord forklarer i et foredrag hvordan fiskens øresteiner er bygd opp, og hvor stor betydning studiet av øresteinene har.

Julie Skadal og Thorolf Magnesen viser deltakerne sjøens mikroverden. På planktonlabben blir prøver fra stasjonens planktontanker lagt under lupen, bokstavelig talt. En ny verden åpner seg, og det er lett å se for seg hvor fascinert elever blir over det mangfoldige livet i en saltvannsdråpe. Larver av krepsdyr er bittesmå, og svært ulik voksenstadiet. Larvene utgjør en stor del av planktonet.

Arild Folkvord og Frank Midtøy underviser om,  og viser,  fiskens indre – også med en mangfoldig parasittfauna. Når vi vet hvor på fisken vi skal se, og kjenner parasittenes syklus, finner vi dem snart – bak finnene på utsiden, i tarmen og i kjøttet. Deltakerne lærer også å ta ut øresteinen, og lærere å aldersbestemme fisken ut fra den.

Heikki Savolainen og Frank Midtøy står for fiske med garn og ruser.  Det er satt ut trollgarn og fiskeruser, som deltakerne trekker. Fangsten er mangfoldig, og blir artsbestemt. Vi får hummer, krabbe, torsk, rødnebb, flyndre, makrell, torsk og flere til. Garnet blir gredd, og eksemplarer fra fangsten følger med til neste stasjon, i naustet like ved.