Høgfjellsflora på Finse

Fægridagene 2018

Finse ligger på det prekambriske peneplanet. Nede i dalbunnen er grunnfjellet underlag for plantedekket. Opp i fjellsiden ser vi tydelige hyller med skifrig berg. Det er fyllittdekket, ‘fyllet’ i den tredelte kaken som danner Hardangervidda og Hallingskarvet. Topplaget er skyvedekket. Det ble skjøvet inn oppå fyllitten under den kaldonske fjellkjededannelsen – for 400 millioner år siden. Les mer om berggrunnen på grind.no: https://www.grind.no/berggrunn/fast-fjell

Det er i fyllittbeltet botanikerne finner den artsrike, fargesterke floraen. Under Fægridagene søker vi derfor opp hit, både sør og nord for Finse’byen’. Første dag er målet Sandalsnuten, og området omkring Jomfrunut.

Torbjørnsstølen er første stopp. Vi er på stølsmarken, som bærer preg av slått og beiting. Grasarter dominerer bøen. Gras har leddknuter, til forskjell fra starr og siv. Grasene har gjerne også lavt vekstpunkt, slik at de kan vokse opp igjen selv om stået er beitet ned fra toppen. Gulaks er en vanlig grasart slike steder, fordi den har dette lave vekstpunktet. Selv om den blir beitet av sau og smågnagere, er det mye gulaks på innmarken på Torbjørnstølen. Vi ser også  finnskjegg, som er lett kjennelig på det kamaktige akset i toppen, og de gule, strie stråene ved foten.

Starr er en vanlig slekt i fjellet. Starrene kjennes fra gras på den trekantete stengelen. På stølen finner vi lett stivstarr, som har blågrå bladrosetter og stive, opprette strå med blomstene i hann- og hunnaks, eller blandingsaks, i toppen. Frytler er også vanlige i fjellet. De har fine, lilejaktige små blomster i toppen, og blad med lange hår på kanten.

På stølen er vi fremdeles i den lavalpine sonen. I overgangen til mellomalpint på 13-1400 meter passerer vi vierbeltet. Langs stien vi går er det sølvvier og lappvier som dominerer. De kan kjennes fra hverandre ved å smake på bladene; lappvier har mild smak, mens sølvvier er mer bitter. Lappvieren kjennes også på en innrullet bladkant, og på at den ikke har blader på rakleskaftet. Blåbærlyngen er karakteristisk for mellomalpin sone, men vi finner også rikelig med urteplanter i blomst. Setergråurt og trefingerurt er blant de første. Hårsveve viser tydelig et vanlig tilpasningstrekk i fjellet: som navnet sier er planten kraftig behåret. Planten holder med det et luftlag omkring seg, og unngår nedkjøling av vind. Harerug har en annen type tilpasning, for å få spredd genene sine; den er vivipar. Det vil si at den produserer en liten plantespire i akset. Dersom den ikke lykkes med pollinering og frøsetting, kan de sende fra seg en liten klone, som vokser opp til ny plante.

God tilgang på vann skaper gode betingelser. På en liten tue ut i elven ser botanikerne en hel fjellflora: snøsildre, fjellveronika, setermjølke, dvergmjølke og brearve.

Litt høyere opp treffer vi på de første eksemplarene av den eksklusive issoleien, planten som går høyest i fjellet. Den hvite blomsten danner en parabol som dreier etter solen, slik at issoleien utnytter solvarmen maksimalt. Den lille, knallblå snøsøten har en annen tilpasning til solvarme: den lukker seg straks det kommer en sky. Én teori er at den vil spare på sin lille beholdning av nektar, som lett blir tynnet ut om det kommer regnvann ned i blomsten. Jåblom gjør det på en annen måte; den har ‘narrenektar’. Gule klumper ligger som et diadem inne i blomsten, og lokker til seg insekter – men det er ingen nektar å finne. 

Inntil stien finner vi også to kråkefotplanter, fjelljamne og lusegras. Kråkeføttene er blomsterløse, de formerer seg ved sporer. Det gjør også mosene, som dominerer mange steder i fjellet. Ved bekken ser vi kildemose og nikkemose, lysgrønne tepper langs bredden. De kjennes fra hverandre på at kildemosene har rød stengel og smale blader, mens nikkemosene har grønn stengel og avrundete blader.

Oppunder Sandalsnuten kommer vi til dryasheien. Det er reinrosen, dryas octopetala, som gir navn til dette landskapet. Den vakre planten med de taggete bladene og den hvite blomsten danner tepper på viddene. Her på det kalkrike berget blomstrer fjellfloraen; fjellveronika, jåblom, gulsildre, engsolei, blåklokke, fjellsmelle – fargesterke og ekstremt tilpassete arter.

Lav er en dominerende gruppe på stein og berg i høgfjellet. Lav er en symbiose mellom alge og sopp, der algen er omkranset av sopphyfer som både danner en skorpe og gir feste. Lav på steiner kan vise hvor høyt snøen ligger til vanlig, over snømålet ser vi gjerne skjegg- og navlelav.

På dag 2, på vei fra Finsevatn og oppover mot breen, kan vi studere lav i snøleiene. Nederst i gradienten finner vi lys og grå reinlav. Lenger opp kommer en sone med gulskinn og gulskjerpe. På toppen finner vi rabbeskjegg. Vi kan skille gulskinn fra reinlav på at reinlaven har greinet tallus, mens det på gulskinn er flatt.  Gulskinn har også en guloransje basis.

Det sies at gulskinn er viktigere for reinen enn reinlavet. Rabbeskjegg er gulhvitt, med mange tynne greiner – nokså likt skjegglav på trær.

I stien tråkker vi på moselyng, en vakker liten plante som tåler tråkk godt. Moselyngen har vakre hvite blomster som står opp på en tynn stengel. 

Sommeren 2018 har vært uvanlig tørr, og vi kan vandre over myrene. Duskull dominerer inntrykket, men i utkant av myren ser vi også myrull, med bare én dusk i toppen. I den lave vegetasjonen med blåbær, krekling, einer og små vierbusker ser vi igjen gras- og starrarter vi møtte på setervollen. Nye kommer til, og vi får øvd oss godt på systematikk og artsbestemmelse i disse viktige gruppene. Tørkesommeren 2018 har vist oss hvor avhengige vi er av graset – enda en god grunn til å studere botanikk.

Dag 3 binder vi sammen botanikkunnskaper og undervisningsmetodikk. Gjennom arbeid med et transekt over 30 meter får vi frem tilpasning, artsmangfold og særtrekk ved fjellplantene. Transektet går i en bratt skråning, med snøleie nederst og rabb øverst. Plantegruppene i sonene oppover må tåle vekselvis kort snøfri sesong, mye væte, vind, lav temperatur, is og intens solskinn med høy UV-stråling. De skal ha metoder for pollinering og frøspredning, eller vegetativ formering i det ekstreme miljøet, og de må drive intens fotosyntese i den korte sesongen. Musøre begynner for sikkerhets skyld sin produksjon mens det fremdeles ligger et tynt snølag over bladene.

Planteregistreringer som ble lagt inn på miljolare.no under Fægridagene:

https://www.miljolare.no/aktiviteter/planter/resultater/?ar=2018&side=reg&o_id=4105

Deltakerne finner filer og dokumenter fra dagen på skolelab.no: https://www.skolelab.no/kurs/?kurs_id=1259

Skolelaboratoriet i realfag, og deltakerne på årets Fægridager, retter en stor takk til botanikerne Siri Skoglund og Berit Brunstad, som gjennom lange dager formidlet så mye kunnskap, naturglede og veiledning. Hjertelig takk.

Fægridagene ønsker å hedre den verdenskjente botanikeren Knut Fægri. I år falt fødselsdagen hans på dag 2, 17.juli. Olaug Vetti Kvam fortalte om Fægri i anledning dagen, og viste denne filmen fra NRK natur:

https://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/pdho56005001/22-01-2002

Fægridagene arrangeres igjen sommeren 2020.

Hvit blomst i fjellet
Issoleie
Fjelldal med bre til venstre og finsenutene til høyre
Finse – med kakebunn, fyllitt-kremlag og skyvedekke på toppen

Legg igjen en kommentar